Drømmen om Atlanterhavsveien

Drømmer og livsmål er viktige for de fleste av oss og kan være en drivkraft i livet. De forsvinner heller ikke når sykdom eller skade rammer, kanskje blir de bare desto viktigere.

Per hadde kreftsykdom i endestadiet og et inderlig ønske – et ønske om å oppleve Atlanterhavsveien.

Med lite tid til rådighet ble avgjørelsen tatt raskt, og kartlegging, planlegging og forberedelser ble iverksatt. Med visshet om at Per raskt kunne bli verre, ble det laget gode planer for ulike scenarier, for å gjøre turen til en trygg opplevelse uansett utfall. Mange og gode samtaler la et godt grunnlag for en fin og minneverdig tur.

Til tross for at Per var svært syk hadde han fremdeles glimt i øyet, og viljen til å gjennomføre var ikke til å ta feil av, når han og hans kjære ble hentet avreisedagen. En lang tur i både avstand og tid, men målet skulle nås. Både ambulanse og flerbruksbil ble benyttet, for å gi Per mulighet til å ta del i kjøreturen, samt ha mulighet til å hvile når det var behov for det.

Været var nydelig store deler av første dag, og det ble gjort stopp underveis hvor det ble det funnet tid til å nyte god mat og drikke. Viktig for å vekke appetitten i en skral kropp, men også for å skape gode og minneverdige øyeblikk.

Vi kom oss til Åndalsnes første dag. Dagen etter, kun få timer unna målet, ble et nytt ønske ytret- et ønske om å kjøre opp Trollstigen. Det var ikke behov for betenkningstid. Vi hadde hellet med oss ift. været, og utsikten når vi nådde toppen kunne ikke vært bedre. Per hadde en god formiddag og vi trillet han i rullestolen helt ut til utsiktsplatået. Det ble en flott opplevelse for alle som deltok.

Etterpå fortsatte turen mot målet; Atlanterhavsveien. Også her var vi heldige med været. Etter å ha reist de siste timene i regn og sterk vind, klarnet det opp ved ankomst. Vi fikk til og med solglimt. Målet var nådd! Denne gangen deltok Per fra ambulansebåren, men fikk kjenne både havvind og solstråler i ansiktet, og fikk sett veien med den kjente broen fra ulike vinkler.

Etterpå fortsatte vi mot Kristiansund, hvor vi skulle overnatte, og kvelden ble benyttet på «Dødeladen», en kjent, lokal restaurant. Her spiste vi lokal mat, og Per fikk nyte en etterlengtet øl.

Dagen etter, kun få timer unna målet, ble et nytt ønske ytret- et ønske om å kjøre opp Trollstigen. Det var ikke behov for betenkningstid. Vi hadde hellet med oss ift. været, og utsikten når vi nådde toppen kunne ikke vært bedre. Per hadde en god formiddag og vi trillet han i rullestolen helt ut til utsiktsplatået. Det ble en flott opplevelse for alle som deltok.

Etterpå fortsatte turen mot målet; Atlanterhavsveien. Også her var vi heldige med været. Etter å ha reist de siste timene i regn og sterk vind, klarnet det opp ved ankomst. Vi fikk til og med solglimt. Målet var nådd! Denne gangen deltok Per fra ambulansebåren, men fikk kjenne både havvind og solstråler i ansiktet, og fikk sett veien med den kjente broen fra ulike vinkler.

Etterpå fortsatte vi mot Kristiansund, hvor vi skulle overnatte, og kvelden ble benyttet på «Dødeladen», en kjent, lokal restaurant. Her spiste vi lokal mat, og Per fikk nyte en etterlengtet øl.

Dagen etter startet vi på hjemveien, og vi så at Per var ved å bli dårligere. Ambulansen var nå god å ha og mil etter mil ble tilbakelagt, i håp om å nå hjem til Arendal. Det ble det etter hvert klart at vi ikke ville klare. Vi gjorde derfor det vi hadde snakket om hvis dette ble utfallet. Vi kjørte av motorveien og fant et fredelig sted med trær og fri natur. Her sovnet Per fredelig inn med sin kjære ved sin side ❤️

Tusen takk til lindrende enhet i Arendal for gode samtaler og godt samarbeid, slik at vi sammen kunne legge til rette for at turen ble trygg og god, for både Per og hans familie.

Også en takk til Grand Hotell Åndalsnes for god service.

💙