Oppdrag til Hardanger

I august hadde vi et to-dagers oppdrag til Hardanger. En MS-syk mann ønsket å se barndomshjem og bygd igjen etter over ett tiår siden sist.
Med på turen var hans datter, og i Hardanger ventet storfamilien.

Det ble benyttet både ambulanse og flerbruksbil, for å sikre at det fantes en mulighet til hvile underveis. Ønsket om å se omgivelsene og veiene som ønsker var godt kjent med, ble seirende, og flerbruksbilen ble valget både frem og tilbake. Selve reiseveien er ofte av stor betydning.

Det ble en minnerik og flott tur for alle som var med. Hardanger er vakkert i seg selv, og ble bare enda flottere med mottakelsen vi fikk etter en lang og kronglete tur opp. Det ble flagget og servert full grillbuffet, og gleden over å samles hele storfamilien var merkbar.

Den muligheten en gjerne tar litt for gitt, og men som er et sårt savn når det ikke lengre er like enkelt. Den kommunale hjemmetjenesten var fantastisk og stilte opp med personal til kvelds- og morgenstell, og ivaretok ønsker på beste mulige måte. Avreisedagen benyttet ønsker og hans datter med familien, før vi begynte på tilbaketuren.

Å kartlegge og planlegge et oppdrag er viktig, både for å ivareta sikkerhet til både ønsker, pårørende og frivillige, men også for å gjøre opplevelsen best mulig. Vi lærer mye av hvert eneste oppdrag, og dette oppdraget var intet unntak. Etter en vakker, men drøy tur på alt for mange timer, lærte vi betydningen av å diskutere og gjøre god research ift. reiserute. Tiden er av stor betydning på oppdrag, og bør benyttes på beste mulige vis, og selv om selve reisen ofte er svært viktig er det ikke nødvendigvis ønskelig med en lengst mulig reiserute. En annen lekse vi lærte på den harde måten, er betydningen av opptelling før avreise.

Oppdraget ble gjennomført på tampen av sommerferien, og ble derfor utført med våre egne familier som frivillige, både voksne og barn i alderen 9-15 år. Etter en stopp på en veikro for å spise før vi fortsatte på hjemveien, ble vår egen 9-åring forlatt alene. Vi som foreldre var fordelt i hver vår bil, og begge trodde hun var velplassert i den andre bilen, når hun egentlig var på toalettet. Heldigvis ble det oppdaget i det vi kom ut på veien, men med en lang tunnel som neste del av ruten, tok det litt tid før det ble mulig å få snudd. Jenta kom heldigvis godt fra det, men en del tårer ble det og foreldre og voksne lærte noe viktig på den harde måten. Lærdom vi tar med oss videre både i planlegging av nye oppdrag og generelt. Alle er allikevel samstemte i at turen var flott og minnerik, og vi med våre familier var heldige og fikk bli kjent med to flotte mennesker og deres storfamilie. Hvert eneste oppdrag gir en opplevelse av mening og glede. Rett og slett en uvurderlig følelse som vi kan anbefale å kjenne på.