Vi har gjennom godt og vel den siste måneden forsøkt med alle midler og muligheter vi har til rådighet forsøkt å påvirke til at det offentlig opprettholder støtten til Ønsketransporten over statsbudsjettet også i det kommende året.
Når forslag til statsbudsjett ble lagt ut kom det også lovnader om at det ville komme søknadsbasert tilskudd via Helsedirektoratet. Disse tilskuddene er nå publiserte og det viser seg ganske hurtig at det faktisk ikke foreligger noen tilskudd hvor Ønsketransporten kvalifiserer eller faller naturlig under.

Vi har gjennom flere omganger deltatt på høring, og personlige møter på stortinget. Vi har pratet med politikere, og hatt god dialog gjennom e-post korrespondanse.

Nå må vi bare krysse fingre og tær fremover i håp om at man finner frem til en felles forståelse for den urimeligheten som foreligger i at statsbudsjettet fjerner tilskuddet uten at det foreligger et reelt alternativ til økonomisk støtte.

Ben-Håvar er lungesyk og opplever hvordan dette er begrensende i hverdagen og innvirker på muligheten for å ha en aktiv fritid. Han har lenge lengtet tilbake til sitt barndoms paradis, Lakselv, og fjellvannene som lokker med fiske og friluftsliv.

I juli fikk han et gjensyn med traktene hvor han trødde som barn og ungdom, og dette er Ben-Håvar sitt eget reisebrev fra dagene i nord.

Ønsketransporten ♥️

Jeg søkte Ønsketransporten om hjelp til tur til mitt barndoms paradis da min helse setter store fysiske begrensninger.
Jeg har gjennom jobb pådratt meg alvorlig lungesykdom som gjør meg meget begrenset fysisk.
Jeg klarer ikke gå med ryggsekk i oppoverbakker da lungekapasiteten ligger på rundt 30% på de gode dagene og langt lavere på de dårlige.

Etter jeg fikk et svar fra dere i Ønsketransporten om innvilget hjelp til tur i mine barndoms spor så gledet jeg meg mer og mer mens planleggingen av turen pågikk. Nytt turutstyr ble kjøpt inn over en ganske lang periode sånn at utgiftene ble spredd litt utover. Underveis i handlingen og ventingen gikk jeg mange ganger gjennom mine glade og gode minner fra mitt barndoms Lakselv med både gode fiskevann, gode venner og god familie.

Da dagen for avreisen endelig var her så var gleden stor og kjøreturen gjennom Sverige og Finland kunne nesten ikke gå fort nok. Det var godt vi hadde bestilt hytteovernattinger på forhånd, ellers hadde nok turen gått fortere enn vi hadde hatt godt av.
Vi kom oss til Lakselv med helsa i behold 😁

Da vi nærmet oss Lakselv i kveldingen så kjente jeg en enorm glede i hjertet og minnene strømmet på da vi passerte gamle fiskeplasser ved elva, Skoganvarre og Lombola der min avdøde onkel dro noen harr og laks opp av elva.

Svingte også innom «soldatsletta» der min mors hjemplass er, og også samme sted som vi tilbragte mine barndoms sommerferier. Huset som sto der i den tiden er dessverre brent ned, men min onkel har satt opp ei hytte på branntomta. Stabburet og utedassen står der fremdeles og de bringer fram mye minner, samt den gamle melkevogna som vi brukte å trille hverandre i, mine søsken og jeg, står fremdeles på baksiden av stabburet.

Været var ikke det beste da vi kom dit så i samarbeid med Ivan Nikolaisen og Ida (hunden til Ivan, en finsk lapphund), en av de i Røde Kors, så ble det bestemt at vi utsatte turen til fjells med et par dager.
Disse dagene ble brukt godt til blant annet besøk hos min gamle tante Judith som er den eneste av mine gjenlevende slektninger der oppe. De andre av mine slektninger måtte jeg dessverre oppsøke på kirkegården, deriblant den ene av de som brukte å ta oss barna med på fisketur, Kåre Amundsen, min mors søskenbarn.
Fikk meg en stille stund og en liten prat med de som har reist i forveien 😥

To dager etter ankomst Lakselv så er endelig dagen kommet for å komme oss til fjells til fiskevannene som jeg minnes så vel. Været er fortreffelig, Finnmark og Lakselv viser seg fra sin beste side, vi går gjennom turutstyret en siste gang pluss at vi drar innom Intersport for å kjøpe et par ekstra fluer samt fersk mark sånn at alle fiskemuligheter ligger til rette.
Vi møter Roy Myrheim (sjef for røde kors Lakselv, som akkurat er kommet fra sydenferie) og Ivan Nikolaisen fra rødekors og pakker utstyret på en sekshjuling med tilhenger, de har sitt utstyr pakket klart på den andre sekshjulingen.

             
Turen går opp til «soldatsletta» (8 kilometer opp fra Lakselv sentrum mot Karasjok) der sekshjulingen med henger blir lastet av bilfraktehengeren og vi er klar for kjøreturen opp til første stoppested som er «Storsteinen». Denne ligger like før siste åskammen før første vannet som heter Salmijarvi. Roy hadde gjort god research i forkant av turen og stoppet et stykke unna «Storsteinen» og ga meg muligheten til å «finne» den med mine egne øyne. Han sa bare, «ser du noe kjent?», og jeg kunne ganske raskt slå fast hvor den ligger.
Det var et ønske fra meg om å ha første stopp ved denne enorme steinen.

Det blir et følelsesladet møte med gode minner om første rast på veien opp mot vannene i barneårene. Tårene presser på når jeg minnes turfølget fra «gamle dager» og det blir tatt noen bilder og noen skrønehistorier om hvordan steinen havnet der blir delt med min kone.

Etter litt tørket reinhjerte, (som Ivan hadde med) er fortært og litt prat om turene fra gammelt av er delt så går turen videre til Salmijarvi der nye minner slår imot meg og jeg strever med å holde tårene tilbake.
Vi er nå kommet oss opp i området som heter Lemmivarre der alle de gode fiskevannene fra barndommen ligger, vi bestemmer oss for å kjøre videre til de neste to vannene som ligger litt lengre opp og rigger til camp der i et nydelig vær.

Jeg er rask med å finne fram fiskestanga og fiskeveska og haster av sted mot den siden av vannet jeg husker det var best fiske i barneårene. Jeg er faktisk så raskt av gårde at jeg glemmer helt å sette sluk på fiskestanga til min kone, kommer først på dette etter 10-15 minutter.
Jeg fisker meg fra elveutløpet og mot elveinnløpet i andre enden av vannet. Ser først litt små fisk som er etter spinneren før jeg på, kanskje, 10-15 kastet får på en ørret på rundt 400 gram som jeg får på land. Fisker meg så til enden av vannet og tilbake, det blir med denne fisken denne dagen.                              

Kommer meg tilbake til elveutløpet og tenker at jeg skal ta en tur med oteren (fiskeredskap med flere fluer) tilbake til elveinnløpet men innser at dette blir for mye for pusten min og gir opp oterfiske for denne turen til min store fortvilelse. Innser at jeg ikke lenger har helse til denne typen fiske som vi drev med i barne og ungdomsårene.
Går slukøret tilbake til leirplassen. Skuffelsen blir snart glemt da jeg er tilbake i leir og jeg setter i gang med å sløye og tilberede fisken som jeg har fått. Vi koser oss med nystekt ørret sammen med medbrakt potetmos.

         
Prøver meg senere samme dag i to fiskevann til lengre opp, med god hjelp fra 6-hjulingen og Ivan som eksepsjonell sjåfør, men bittet er over for denne dagen og det blir ikke mer fangst på meg.
Ivan hadde også fått en ørret denne første dagen.

Roy måtte kjøre ned igjen denne formiddagen for det er noe jobb som må gjøres, Ivan blir igjen sammen med oss natten igjennom. Han har slått opp sitt telt et stykke fra vårt telt som ligger helt nede ved vannet.
Vi prater og koser oss ved leirbålet denne kvelden mens vi hadde dupp med mark krok uti vannet uten at vi får noe av tagbar størrelse.
Vi tar kvelden og gleder oss til neste dag.

Jeg våkner tidlig denne andre dagen og får denne morgenen alene mens jeg nyter utsikten, de gode minnene og en kopp kaffe. En følelsesladd morgen for meg.

Ida er den første av de andre som står opp denne morgenen, hun kommer for å få litt kos før hun springer og vekker Ivan.Vi fisker en del uten noe hell denne morgenen og etterhvert kommer Roy tilbake fra jobb og vi pakker ned leiren og bestemmer oss for å prøve fiskelykken i Salmijarvi på tilbaketuren. Dette er særdeles smart trekk av oss og jeg får en ørret til i dette vannet, denne litt større enn den forrige.

Etter en stund starter vi på tilbaketuren der min kone kjører Roy’s sekshjuling nedover mens Ivan og jeg kommer etter med sekshjulingen med tilhenger.

Vi tar det rolig på nedover turen, som vi gjorde på oppoverturen, og stopper å tar bilder i det flotte været. Nyter utsikten en siste gang før vi avslutter turen der vi startet, nede ved veien på «soldatsletta».
Vi tar farvel her ved veien med Ida, Ivan og Roy for denne gangen. De med jobb og denslags i vente mens vi tar fatt på de 2000 kilometrene hjemover.

Vil med disse ordene få takke Ønsketransporten v/Børge og Røde Kors Lakselv v/Ivan og Roy samt hunden Ida for en uforglemmelig tur og et minne for livet ♥️

Mvh
Monika og Ben-Håvar Eiane-Nilsen 😊

Drømmer og livsmål er viktige for de fleste av oss og kan være en drivkraft i livet. De forsvinner heller ikke når sykdom eller skade rammer, kanskje blir de bare desto viktigere.

Per hadde kreftsykdom i endestadiet og et inderlig ønske – et ønske om å oppleve Atlanterhavsveien.

Med lite tid til rådighet ble avgjørelsen tatt raskt, og kartlegging, planlegging og forberedelser ble iverksatt. Med visshet om at Per raskt kunne bli verre, ble det laget gode planer for ulike scenarier, for å gjøre turen til en trygg opplevelse uansett utfall. Mange og gode samtaler la et godt grunnlag for en fin og minneverdig tur.

Til tross for at Per var svært syk hadde han fremdeles glimt i øyet, og viljen til å gjennomføre var ikke til å ta feil av, når han og hans kjære ble hentet avreisedagen. En lang tur i både avstand og tid, men målet skulle nås. Både ambulanse og flerbruksbil ble benyttet, for å gi Per mulighet til å ta del i kjøreturen, samt ha mulighet til å hvile når det var behov for det.

Været var nydelig store deler av første dag, og det ble gjort stopp underveis hvor det ble det funnet tid til å nyte god mat og drikke. Viktig for å vekke appetitten i en skral kropp, men også for å skape gode og minneverdige øyeblikk.

Vi kom oss til Åndalsnes første dag. Dagen etter, kun få timer unna målet, ble et nytt ønske ytret- et ønske om å kjøre opp Trollstigen. Det var ikke behov for betenkningstid. Vi hadde hellet med oss ift. været, og utsikten når vi nådde toppen kunne ikke vært bedre. Per hadde en god formiddag og vi trillet han i rullestolen helt ut til utsiktsplatået. Det ble en flott opplevelse for alle som deltok.

Etterpå fortsatte turen mot målet; Atlanterhavsveien. Også her var vi heldige med været. Etter å ha reist de siste timene i regn og sterk vind, klarnet det opp ved ankomst. Vi fikk til og med solglimt. Målet var nådd! Denne gangen deltok Per fra ambulansebåren, men fikk kjenne både havvind og solstråler i ansiktet, og fikk sett veien med den kjente broen fra ulike vinkler.

Etterpå fortsatte vi mot Kristiansund, hvor vi skulle overnatte, og kvelden ble benyttet på «Dødeladen», en kjent, lokal restaurant. Her spiste vi lokal mat, og Per fikk nyte en etterlengtet øl.

Dagen etter, kun få timer unna målet, ble et nytt ønske ytret- et ønske om å kjøre opp Trollstigen. Det var ikke behov for betenkningstid. Vi hadde hellet med oss ift. været, og utsikten når vi nådde toppen kunne ikke vært bedre. Per hadde en god formiddag og vi trillet han i rullestolen helt ut til utsiktsplatået. Det ble en flott opplevelse for alle som deltok.

Etterpå fortsatte turen mot målet; Atlanterhavsveien. Også her var vi heldige med været. Etter å ha reist de siste timene i regn og sterk vind, klarnet det opp ved ankomst. Vi fikk til og med solglimt. Målet var nådd! Denne gangen deltok Per fra ambulansebåren, men fikk kjenne både havvind og solstråler i ansiktet, og fikk sett veien med den kjente broen fra ulike vinkler.

Etterpå fortsatte vi mot Kristiansund, hvor vi skulle overnatte, og kvelden ble benyttet på «Dødeladen», en kjent, lokal restaurant. Her spiste vi lokal mat, og Per fikk nyte en etterlengtet øl.

Dagen etter startet vi på hjemveien, og vi så at Per var ved å bli dårligere. Ambulansen var nå god å ha og mil etter mil ble tilbakelagt, i håp om å nå hjem til Arendal. Det ble det etter hvert klart at vi ikke ville klare. Vi gjorde derfor det vi hadde snakket om hvis dette ble utfallet. Vi kjørte av motorveien og fant et fredelig sted med trær og fri natur. Her sovnet Per fredelig inn med sin kjære ved sin side ❤️

Tusen takk til lindrende enhet i Arendal for gode samtaler og godt samarbeid, slik at vi sammen kunne legge til rette for at turen ble trygg og god, for både Per og hans familie.

Også en takk til Grand Hotell Åndalsnes for god service.

💙